1. oktober var det barnedåp for Sofie. Det ble en flott dag sammen med familien.

Kjolen hun hadde på seg er et arvestykke. Den er 100 år i år. Den var ny da oldefars storesøster skulle døpes i 1906. Siden den gang er det maaaaange som har blitt døpt i den. I grunnen er det synd at det ikke har fulgt en bok eller noe med kjolen hvor det ble notert ned for hvert barn som ble døpt i kjolen. Det hadde vært litt moro med en slik oversikt. Men vi vet jo i alle fall at oldefar og oldefars søsken, mormor, mamma (altså meg), tanter (mine søstre) og Mathilde er døpt i kjolen i tillegg til mormors fettere og deres barn og barnebarn. I grunnen er det utrolig hvor godt kjolen har holdt seg. Blondene begynner å bli litt "morkne" på de mest utsatte stedene, men ikke mer enn at det foreløpig kun er sjarmerende. Ellers er den hel og pen - og den er nydelig. Skjørtet er utrolig langt - når kjolen henger på en kleshenger ved siden av bunaden min som er fotsid til meg (som er 170 cm) er de to plaggene omtrent like lange!

Jeg fikk press på meg til å endelig få gjot ferdig den forsømte bunadslua til Nicholas uka før dåpen. Dåpsbarnets far måtte jo ha hodeplagget i orden til den store dagen. Dessverre har jeg ikke noe ferdig-bilde av lua men det kommer. Lua hører til Østerdalsbunaden, mest brukt av de som kommer fra Røros-distriktet. Alternativet er en svart skjoldlue ("Østerdalslue" med brem/skygge foran). Nicholas sin familie kommer fra Dalsbygda, et par mil sør for Røros. Lua består av en svart romslig del strikket av tynt lammeullsgarn, rød kant strikket i en form for løkkestrikk av tykkere ullgarn, samt at den er foret med en hvit innerlue i 3-tråds lanolingarn. Innerlua er mye mindre enn ytterlua slik at lua skal sitte fint på hodet. Her skal man ikke være redd for å fryse på hodet i alle fall. Tipper det er en som kommer til å bli varm i topplokket en del 17.mai-er og andre anledninger i tiden som kommer. Mer info om lua kommer senere.